Ja vi elsker fårikål!

Enklere blir det ikke, og som de sier i fjernsynet, det kan jo ikke gå galt. Likevel er noen fårikålmåltid bedre enn andre, og for å skryte, min fårikål er kanongod. Hemmeligheten er enkel; fårikål må lages med kjærlighet, og nytes best i festlig lag!


Det er mange veier til Roma, og mange meninger i et demokrati, men jeg pleier å gjøre det sånn:

Som grunnlag bruker jeg det noe diffuse fårikålkjøttet av lam, og så supplerer jeg med lårskiver (ca en lårskive pr. person). Kjøtt, mel, kål, salt, hel pepper. Lag på lag, koke lenge (3-4 timer), alle kjenner prinsippet. I tillegg pleier jeg å slenge inn noen gulerøtter. Det passe veldig godt inn, uten at jeg skal påstå at gulerøtter er et must her. Det som derimot er viktig, er å begrense vannmengden. I en 18 liters kasserolle, med fårikål til 12 gjester pluss rester, brukte jeg 1 liter vann. Det høres lite ut, men bare prøv! Kål er stort sett bare vann, og det tar ikke lang tid før alt er dekket.

Fårikål skal serveres med gode poteter, og mandel eller kerrs pink anbefales. Øvrig tilbehør trengs strengt tatt ikke, men fra og med i fjor har jeg adoptert en snål tradisjon fra en kompis fra Spanne (Karmøy). Han serverer nemlig god gammeldags norsk løksaus til, typen basert på løk, eddik, meljevning og melk. Saus til fårikål høres unektelig rart ut, men løksaus er tradisjonelt tilbehør til kjøttsuppe. -Ikke akkurat mindre rart med saus til suppe. Uansett; løksaus er etter min mening prikken over i'en her, og gir fårikål en ekstra dimensjon.

Slik jeg vil ha min fårikål skal det være litt vanskelig å skille kål fra kjøtt, og søet skal være tjukt og nesten grumsete. Det skal verken høres eller se spesielt godt ut for folk som ikke vet hva god fårikål er. Men vi som er frelst vet at synet bedrar, og at bak fasaden lurer norsk tradisjonsmat i særklasse - med trykk på sær. Det heter ikke får med kål, det heter får i kål. Det skal ikke være vakkert, det skal være godt. Det er en grunn til at mange foretrekker restene dag 2.

Øl og dram hører med, men etter anbefaling fra en fransk ønolog som av en eller annen grunn er stuck i Norge prøvde vi musserende til. Ikke verst faktisk! Det ble unektelig litt rart med Brown Ale fra Nøgne Ø, Nansen akevitt, og "champagne" i skjønn forening, men alt er lov i festlig lag.

Dagens appell: Inviter til fest, skål i glassene, og nyt stolt norsk sesongmat før vinteren kommer og begraver oss alle i snø... Igjen!